Besseggen på ski

Besseggen på ski – ski på Besseggen – same, same, but different.

Dette er en beretning fra eneste jente på tur med de tøffeste av de tøffe gutta i Fjellgruppen. De gutta som ikke lot seg skremme av å gå på en beryktet egg med ski, Espen, Eirik, Jonny og Daniel (Alle nevnt, ingen glemt). Også mitt, Kikki, sitt første forsøk som kontaktperson. Får man flere etter dette mon tro?

Fredag 17. april braket i alle fall det hele løs da de første gutta ble plukket opp i strålende solskinn utenfor Glassbaren i to-tiden. Etter tre stopp til var bilen fylt opp til randen av enorme sekker, mat, gutter, fjellski og bilgodt (donert av selveste lederen i Fjellgruppa, Reidun). Men gutter, disse store sekkene altså, jeg som alltid har trodd at det var gutter som kunne kunsten å pakke lett og jenter som ikke. Nå er jeg blitt litt usikker. Kanskje sekkepakkekunsten er basert på erfaringer og ikke kjønn? Kun Eirik så ut til å ha vonde minner om stor, tung sekk da. Var disse fra Norefjell-turen tidligere i år? I alle fall hadde han ikke pakket et gram overflødig bagasje. Nesten ikke dagstursekk engang for resten av oss...

Bilturen opp til Jotunheimen-Aust og hytta til familien Seem, lokalisert like ovenfor Hindsæter Fjellhotell, gikk radig. Veien over Valdresflya var høflig nok til å ha sesongsåpningen for oss, noe som sparte oss for en time på veien og kanskje en stopp på McDrive på Lillehammer også...? I bunn av hytteveien ble bilen parkert, og gutta fortalt at transporten det siste stykket opp til hytta ville foregå med skiene på beina og bagasjen på ryggen. Det var jo selvfølgelig litt protester og henstillinger til at den kvinnetatte avgjørelsen om at hytteveien ikke var kjørbar ennå var noe feig. Det var jo kun en drøy halvmeter råtten snø og en SUV er jo egentlig en snøscooter uten belter. Jaja, vi kom oss nå opp på hytta i god tid, både til litt kveldsmat, peiskos og badestue. Livet var ikke så ille allikevel.

Lørdag morgen våknet vi opp til skydekke over Besseggen, men vi lot oss ikke nevneverdig affisere av dette. Etter en solid frokost og en spenstig nedkjøring av hytteveien på morgenskaren kom vi oss over i bilen og til Bessheim, utgangspunktet for turen. Den første bakken opp fra Bessheim må innrømmes at kanskje var litt trå. Besseggen (eller Veslefjell) var borte i skydekke og entusiasmen rant litt vekk sammen med svetten som rant i strie strømmer mens høydemeterne ble erobret. Men heldigvis kom vi ganske raskt opp til Bessvann, som er flatt og mindre svettsomt. Her valgte noen å kvitte seg med fellene til fordel for brifing med skøytekunnskaper over vannet, mens andre valgte å slepe fellene bortover og brife med usedvanlig godt feste. I enden av vannet ble det lunsjpause, og vi kunne beundre Besseggen som endelig begynte å komme ut av skydekket. Synet stod ikke helt til de skrekkhistoriene gutta, som var førstegangsbestigere, hadde blitt fortalt. Men ski ble fortøyd på sekken og traverseringen kunne begynne. Med sine fire meter på det smaleste aktiverte ikke akkurat "eggen" høydeskrekken hos deltagerne, men det var kanskje ikke meningen heller? Hovmodig lurte vi i stedet for på om vi burde sprenge eggen smalere, så den stod mer i proporsjon til sitt rykte. Nedkjøringen fra Veslefjell var upåklagelig. Perfekt fjellskiføre, sol og vi kunne leke oss med telemarksvinger hele veien ned til Bessheim uten at vi traff på råttent gjennomslagsføre. Litt kløning og tryning for syns skyld ble det likevel. Hovmod står for fall som det heter...

Tilbake på hytta hadde solen skremt vekk de siste skyene og vi kunne slappe av i hytteveggen med en pils (eller et glass vin) i hånden. Gutta trosset vinter-kamuflasjefarget hud og kledde av seg. Man kan ikke klage når man kan sitte ute i "baris" til kl seks i midten av april på 1000 meters høyde. Etterpå ble det lammestek, sjokoladekake, mer peisbål og badestue. Som jente lurer man jo litt på om det er overkill å kjøre "candellight-dinner" med servietter når man har arrangert en guttetur, men tror det gikk greit. Ellers var jo jeg sjef og kunne bestemme alt. Eller var det kontaktperson det het? Same, same? Different?

Søndag morgen var det igjen godt vær. Vi vasket oss ut av hytta, kjørte bort til Valdresflya og var klare for å gå mot Rasletind allerede kl 11. Imponerende innsats gutta...

Vi valgte å finne vår egen vei opp på tinden i stedet for å gå normalveien rundt, med godt hell. Eirik hadde noen merkelige feller, som viste seg å skli like bra bakover oppover som fremover nedover (øh?). Men vi kom oss nå opp på tinden, hvor vinden løyet noe i forhold til på fortoppen og vi kunne kose oss litt ved toppvarden før vi stod ned. Dessverre tok vi ikke den samme veien ned som opp. Undertegnete lurte gutta (unntatt Daniel som jeg lurte ned noe bratt noe istedenfor) med prospekter om en rundtur og vi kjørte ned normalveien. Der hadde solen stått på litt "feil", om man kan si det sånn, så nedkjøringen var ikke sånn veldig bra i starten. Men det kom seg mot slutten, det kom seg veldig. Og plutselig var det ikke bare Daniel som kunne svinge den dagen lenger, vi andre gjenfant den kunnskapen i oss. Til og med Jonny kunne bøye litt i knærne tilslutt.

Nesten nede ved bilen begynte et nytt problem. Nøyaktig hvor var det vi (ikke mitt ansvar i alle fall) hadde parkert bilen igjen? Den innebygde GPS-en var litt usikker der vi stod og skuet. Og man har jo ikke lyst til å sikte på et punkt for langt nede for og så måtte gå oppover langs veien etterpå om man bommet. Heldigvis var lykken bedre enn hukommelsen. Bilen ble gjenfunnet uten store problemer.

Bilturen hjem gikk smertefritt, men ikke pølsefritt. Shell-stasjonen på Fagernes ble ranet med penger. Og ellers var det litt godsinnet mobbing av Espens nye ansiktsfarge, hummerrød. Dette til tross for iherdig smøring med høy faktor. Greit å være litt store i kjeften når man selv bare er griserosa med solbrilleskiller...

Takk for tur gutta :-)