Gjennsyn med Snøhetta

Nok en gang skulle OSI fjell fra Blindern forsøke å komme seg opp på Snøhetta i januar. Også denne gangen var optimismen stor. Men akkurat som i fjor og året før der, ble været dårlig på toppdagen.

Vi var syv stykken, 5 gutter og 2 jenter, som etter en sen ankomst til Hjerkinn på torsdag, la seg i telt og lot natten komme lemmene til gode. Neste dag var det opp og sprette, tohundreogfemti spensthopp og noen friske stavtak. Plutselig var vi på Snøheim, et sted som egner seg svært godt som kulisse for en oppfølger til Død snø. Ifjor var utgangspunktet Kongsvoll og på grunn av minst én meter med pudder, slet vi noe voldsomt i den første kneika opp gjennom bjørkeskogen. Hjerkinn er rene unnarennet til sammenligning!

På Snøheim var det opp med telt, og mens vi skjøv stenger inn i kanalene og plugger ned i den deilig, dype snøen, tenkte vi på distansen vi hadde lagt bak oss og på det faktum at det i år var svært så lite snø, noen steder gikk vi på stein og grus, gresstuster og ymse lyngplanter. Her og der lå en halvmeter, som denne vi plantet teltene våre i, men som sagt, bare her og der.

Etter noen sosiale timer i teltet under en tiltagende tåketett himmel, la vi oss, og mens vi sov og drømte om toppen av Snøhetta i vindstille vær under blå himmel og januarsol, surnet været og ble vindfullt med snø. Blåsten bygget snøen opp rundt teltene våre og det var ingen vits i å stå opp, ingen vits i å tenke topp, ikke noe poeng en gang å legge ut på en aldri så liten tur i området. Fra våre telt, så vi såvidt Snøheim og de bygningene vi hadde som nærmeste naboer. Derfor ble det etterhvert slapp babling og alskens sprell i Larsbu, den eneste nødbu i Norge som har varmkabler og vannkoker. Etter å ha kokt vann til den store gullmedaljen og plapret en hel haug med moromøkk, var det tjo og hei i soveposen og inn i drømmeland, men ikke inn i et land som blant annet kunne skilte med en topp kalt Snøhetta, nei, for neste dag stod jo hjemturen på planen, og den var ufravikelig, akkurat som en diktators ambisiøse plan for utryddelse av avvikere og såkalte fiender. Tilbake til Hjerkinn skulle vi. Men først en real omgang med vannkokeren. Vi kokte så mye vann, dvs. smeltet så mye snø, at det så ut som sommer rundt Snøheim. Det sier ikke lite om både vår iver og denne vannkokerens ufattelige volum og umulige watt.

Hjemover gikk turen, og det var herlig, slakt nedover nesten helt til Hjerkinn, styresnø og skare. En vidunderlig dag i fjellet, nesten så bra den kan bli på denne årstiden uten særlig sol. Heller ikke Snøhetta var særlig fremme, den lå innhyllet i frostrøyk, og for tredje året på rad, fikk vi ikke en gang se et omriss av dette stolte fjell, som en gang ble trodd å være Norges høyeste.

På gjensyn, o Dronning!