Knutsholet rundt

Vi var syv personer fra fjellgruppa på Blindern som skulle rundt Knutsholet, helst ved å gå ryggene. Knutsholet er formet som en hestesko som åpner seg i nord. Holet huser en krympende bre. I kilometer er det ikke langt rundt, men terrenget er bratt og krevende. Knutsholet er en del av det området som blir kalt for Gjendealpene, fjellområdet mellom innsjøene Gjende og Bygdin.

Da vi gikk fra Gjendebu, var klokken halv fem på ettermiddagen. Det var sol og varmt. Første mål var å komme opp til Nålene, hvor vi endte opp med å rangle litt. For å komme rundt Knutsholet via ryggene på en helg kan man ikke bruke tid på sånt, men det visste vi ikke da. Vi kom oss på Nordre nål før det ble mørkt og slo leir noen hundre høydemeter nedenfor. Neste dag var kjølig, og utover dagen ble det enda kaldere, etterhvert begynte det å snø lett. Tåke drev dessuten inn fra vest. Da vi var kommet inn i selve Knutsholet (se kart), gikk vi opp på Nørdre skarvflytinden/2073 ved å gå rett opp mot øst litt sør for toppen. En ganske artig topp, da den ligner en stor, erodert knokkel, ihvertfall sett fra sør (bilde nedenfor). Derfra er det bare å rusle bort til Midtre skarvflytinden/2154, men å komme derfra til Søre skarvflytinden/2210, er litt verre. Kan man rappellere, er det visst en smal sak, man må bare ned en 15 meter pga. en hammer. Vi som ikke hadde erfaring med den slags (et par oss var klatrere, så det gjaldt ikke alle), måtte finne en vei rundt. Daniel, som var den mest erfarne blant oss, forsøkte å finne egnede nedstigningsmuligheter. Blant annet står det i litteraturen om dette området at man skal gå litt tilbake, altså nordover, fra Midtre og så ned i vest. Utsatt klyving. Ett av stedene Daniel prøvde, var en renne. Han tok av seg sekken underveis i renna for å undersøke lenger ned. Plutselig hørtes et lite ras, en merkelig stump lyd. Det var sekken som hadde tippet over og var på full fart vei ned. Den forsvant utfor og var snart ute av syne. Kanskje tapt. I den lå det telt, sovepose, mat, kokeapparat, osv. Daniel var derimot ved godt mot. Han var ganske sikker på å finne den igjen bare vi fant en vei ned. Til slutt oppdaget vi en vei ned, jeg tror vi hadde gått en 300 meter nordover da vi så et felt med lysere fjell og stein, et felt som strakte seg nedover mot sør på vestsiden av fjellet, dette utviklet seg snart til et slags hyllesystem. Her var det tidvis utsatt klyving, men tross alt ikke verre enn at vi kom ned med mellomstore sekker på ryggen. Så bar det oppover igjen, vi skulle jo opp på Søre. Men før vi gjorde dette, gikk noen av oss for å finne igjen Daniels sekk. Daniel var sikker på hvor den hadde falt ned, og etter kort tid fant han teltet med ytterposen opprevet. Det gav håp. Mens noen søkte nedover, gikk han oppover. Etter bare kvarter fant han sekken også. Topp! Nå kunne vi gå videre.

Vi gikk oppover igjen, opp mot ryggen mellom Midtre og Søre. Det hadde ved dette tidspunktet begynt å snø, dessuten blåste det tidvis godt. Snøen la seg bare såvidt, og den kom og gikk, akkurat som tåken. På det beste hadde vi noen kilometer med sikt, på det verste bare et par hundre meter. Altså ikke så ille, men fordi klokken var blitt nesten 18, spøkte det for vårt mål om å komme oss rundt Knutsholet via ryggene. Etter et veldig spennende parti med utsatt klyving på ryggen mot Søre, så vi denne toppen foran oss. Den kom og forsvant i tåken, snøen hadde lagt seg på ryggen i øst og det så veldig bratt, sleipt og rasfarlig ut (bilde nedenfor). Videre mot selve Skarvflytinden/2250 virket det vel så utsatt, et inntrykk forsterket av snø, tåke og det faktum at vi allerede hadde hatt en lang dag og at det skulle bli mørkt innen tre timer. Spørsmålet var om vi skulle gå ryggen videre bortover? Hvis ja, måtte vi belage oss på å gå så langt at vi kom oss forbi Austre Leirungstind og et stykke ned i Leirungsdalen. Hadde vi god nok tid? Når jeg ser på kartet nå, virker det fullt mulig å slå leir mellom Skarvflytinden og Austre, problemet er eventuelt vann, men siden det lå litt snø her og der, ville det jo gått på et vis. Men der og da vurderte vi det slik at vi burde gå ned fra ryggen mot øst, gjennom det åpne området mellom isbreen, og heller ta Tjønnholsoksle/2145 (som er såre enkel) og gå ned til vann 1636 og slå leir der. Vi valgte å gjøre dette og var fremme 21.45.

Neste dag gikk vi langs stien mot Svartdalen og tilbake til Gjendebu. Turen var dermed over. Vi hadde gått Knutsholet rundt, men dessverre ikke via ryggen. Likevel, turen var tidvis spennende nok. På lørdag hadde vi en 12-timers dag, så den var vel fysisk også bra nok. Neste gang skal vi disponere tiden annerledes, dessuten satse på rappell fra Midrte skarvflytinden, på det sparer man kanskje så mye som et par timer.