Mål: For all del, ikke få øye på Snøhetta!

En liten gjeng med ski på beina krøp opp gjennom bjørkeskogen fra Kongsvoll stasjon på Dovrebanen. Det var fredag 18. januar 2008. Vi hadde tre dager. Et sted der fremme i vest lå Snøhetta. Hvis vi greide å unngå å få øye på dette fjellet, ville turen være vellykket. Ifjor til samme tid hadde vi samme mål, se http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=7496. Et typisk trekk ved OSI-fjell, fjellgruppen ved UiO, er å ha et filsofisk omvendt forhold til topper.

Det begynte dårlig. Sikten var nemlig temmelig god. Etter vi hadde karet oss opp skråbakken med den tidvis tette bjørkeskogen, ble sikten enda bedre. Her var vi i det åpne. Her ante vi de treløse sletter og den uhindrede synslinje mot fjellet vi ikke ønsket å få øye på.

Etter bjørkeskogen kunne vi ta av skifellene – eller for dem som klønet det til for seg, ta av skifellen på venstre ski og gå tilbake igjen for å finne den høyre – ingen lett jobb i over én meter med pudderpulver. For all del, tenkte vi, ikke se i retning av Snøhetta! Med blikket mot bakken skjente vi vestover, vel, ihvertfall denne mannen skjente, og det fordi sekken min var full av kaker som alle lå på den ene siden, på lesiden. Dessuten hadde jeg sovet lite og heller ikke fått de nødvendige fire timene til å spise frokost og drikke kaffe. (Forøvrig: Å stå opp, anser jeg som en stressfull start på dagen.)

Vi kom oss inn den dalen som elven Kaldvella har skåret sitt spor i. Vi fulgte den mot dens kilde, pissoaret på DNT-hytta med navn Reinheim. Det gikk bortover, det gikk oppover, av og til nedover (da satt jeg på rumpa og spise litt kake mens det stod på), og det gikk treigt. Vi så villreinen, en flokk på mellom 100 og 2000 dyr, avhengig av hvem av oss du spør. Jeg ligger i det øvre skiktet, da jeg er en optimist. Flokken ble visst skremt av å se fem bipedale skapninger gli gjennom terrenget. For dem var vi nok Reinsdyr-Jesus, i stedet for å tråkke gjennom, gled vi på snø. Vettaskremt, løp flokken for harde livet, jeg tror én kilometer på under to minutter, og sånn jeg ser det, trengte de den trimmen, fete som de er blitt i det tilnærmet rovdyrfrie Dovrefjell. Det er én jerv i Dovrefjell og han har søkt asyl i Sverige.

Selv om vi startet klokken ni fra Kongsvoll, passerte klokken både to og tre før vi begynte å snakke om hvilken stein som var Reinheim. En gang tippet jeg at jeg så hytta, men etter bare ni stavtak skjønte jeg at jeg tok feil. Nok en stein, som forøvrig rakk meg til kneet. Med andre ord, det var dårligere sikt. Ikke tåke, men mer i retning yr. Altså i retning: Suksess! Simpelthen umulig å få øye på Snøhetta! Vi ble alle svært lettet, ja, stemningen ble av det muntre fjellslaget, du vet, når man begynner å dra vitser om stegjern og vindvotter. Da klokken var rundt halv fem, fikk vi endelig øye på Reinheim. Egentlig skulle vi ligge i telt, men det blir for dumt da vi befant oss rett ved en hytte full av Joikaboller. Bolla vant!

Inne på hytta spilte noen titusen, som er en underart av det mer avanserte femhundretusen. Vi andre åt og glodde i veggen. Neste dag var det kuling og vi våknet med et unisont Hurra! Ikke en gang i nærheten av å få øye på Snøhetta! Da kunne vi gjøre det vi egentlig kom hit for. For noen var det å bygge igloo, mens for andre var det å trene på å sette opp tesilteltet Svalbard 3 High i den sterke vinden. Hvorfor ordet ‘tesil’? Jo, for når det regner, kan du legge teposer utenpå ytterduken og få te inn i teltet. Sagt på en annen måte, vannsøylen på teltet er så lav at det ikke egner seg for annet enn kalde og tørre dager. Det er iallefall min erfaring. Én av oss mente at han skulle prøve å kite litt i kulingen (også kalt ‘å kulen’), men siden kiten bestod av et lite håndkle med en hyssingstump i hvert hjørne, ble ikke farten, eller for den saks skyld, løftet i kiten særlig mye å skryte av. Når vinden kom bakfra, ble ikke kiten fylt med vind på grunn av at mannen som skulle trekkes bortover skjermet for all vinden. Så kort var hyssingen. Den selvsamme mannen var det som bygde en igloo. Rent psykologisk er det en interessant vending: Først prøver han å kite med et håndkle i kuling, så går han over til å bygge en igloo i fire timer, det også i kuling. Fra å være en venn med vinden blir han altså opptatt av å beskytte seg mot den. Den ekstroverte blir altså introvert. Iglooen er forøvrig et symbol på det grublende mennesket. Merkelig er det at denne igloobyggeren valgte å sove på hytta natten som fulgte. Følgelig ser vi denne rekkefølgen: Først en kiting i kuling med håndkle, så igloobygging (begynnende innadvendthet og grubling), deretter går han inn i en hytte og legger seg (her forlates grublestadiet til fordel for resignasjonen).

Dagen etter våknet noen av oss opp i et telt. Bl.a. jeg, for du skjønner, jeg får klaus etter for mange dager på hytte, f.eks. mer enn én (dette er et tegn på omvendt resignasjon, nemlig isolasjon. Eh?). De andre, med unntak av igloobyggeren, våknet opp i den vidunderlige og effektive inuittarkitekturen.

Vi vasket så Reinheim og satte kursen nedover dalen igjen. Sikten var mindre god og heller ikke denne dagen fikk vi øye på Snøhetta. Jippi! Blide og fornøyde suste vi mot NSB. Den turen som tok syv timer opp tok halvparten ned. Hele turen nøt vi fordelen av å ha en eks-marinejeger til å brøyte spor. Anbefales!